Å leve ved loven..

Å leve ved loven er seperasjon

Forfatter: Fred Pruitt Oversatt av: Ole Henrik Skjelstad

Originalens tittel: Living by the law is separation

Loven forutsetter at det separate selvet skal adlyde den. Det faktum at vi betrakter loven som noe utenfor oss selv, som noe vi skal oppfylle, noe som vi ikke er nå, men skulle eller burde bli, er vår evige innrømmelse at vi er lovbrytere og lever atskilt fra Gud. I denne atskillelsen så kan vi kun høre loven som om den kommer fra et sted utenfor oss selv, og derfor er vi atskilt fra den og av den grunn både bundet til lovens krav og separasjonen som ligger i å følge den.

Den utenforliggende loven krever at vi lever opp til den virkeligheten at vi er bilder av Gud. Det er en umulighet, fordi vi er bare et bilde, og ikke selveste Gud. Bare Gud kan være Gud. En avbildning verken skaper eller opprettholder seg selv, men er avhengig av dets kilde som det er et bilde av. Vi er bilder som er gitt liv av Guds pust, og derfor har vi et mål av liv og vilje i oss selv – fordi vi er personer skapt i Hans bilde. Som personer har vi alle vært fristet til å bli lik Gud gjennom å forsøke å bli lik Ham, enten bevisst eller ubevisst. Det er den mest absurde tanken som noen gang er blitt inngitt i dette jordiske univers. Allikevel, vi har alle forsøkt å bli som Ham. Som Lucifer har vi alle sagt, ”Jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.” (Jesaja 14:14).

Uansett, det å bare forsøke å etterligne Gud, selv ut fra et godt motiv – å gjøre ”godt” – er punktet der hvor vi blir atskilt fra Gud, fordi ingen separat vilje kan arbeide i Ham. En vilje som sier; ”Jeg ønsker å bli lik Ham”, er allerede atskilt til seg selv fra Gud, fordi ingen skapning kan bli Ham lik. Han er seg Selv og det er ingen andre som Ham. Men, han har skapt oss slik at gjennom Kristus i oss blir vi det synlige uttrykket av Hans usynlige virkelighet slik at våre liv er det de skulle være når vi er ett med Gud. Noe som er ett med noe annet har ikke noe behov for å bli eller forandre seg til noe annet – å bli lik noe, fordi det allerede er et perfekt uttrykk av det det er ett med. Det er bare seg selv, og tenker og vil som ett med dets kilde. Som en gren fra vintreet kun lever av sevjen som strømmer gjennom treet, og derfor bærer Kristi frukt, slik er vi ett med Ham og er levende greiner innpodet i Hans vintre.

Loven operer kun i separasjon. Vi har betraktet selvet (oss selv) som vi var separat fra Gud og derfor forpliktet til å legge noe til arbeidet Gud allerede har gjort ferdig. Men, Ånden sier ustoppelig innvendig til selvet: ”Vær stille og vit at Jeg er Gud.” Men, loven sier det motsatte av ”Vær stille”. I stedet vil loven tale til oss som om vi var atskilte levende enheter og si: ”Du må reise deg opp å gjøre, fullføre, oppfylle, adlyde, motstå..” Og til denne separate bevisstheten prøver vi å føye oss, og det er alt vi vet å gjøre, siden fra vi ble født har vårt åndelige fokus ikke vært rettet mot Gud i oss, men rettet mot oss selv som om vi er alene og alt er opp til hva vi gjør med oss selv. Det handler kun om oss selv og ikke noe av det vi gjør kan redde oss fra dette selv-fokuset.

I denne døden (når vi døde med Kristus) så døde den falske bevisstheten om at vi er selvstendige selv, et selvoppholdende selv, et selv som vi hadde fokusert på så lenge. Selvet som prøver å overholde loven har dødd. Dets død har i et klart lys eksponert det for hva det egentlig er: et fullstendig falskneri, en løgn fortalt av djevelen som vi har trodd og lagt til grunn for hele vårt liv. Denne løgnen har vært det sentrum som alt vi har gjort eller tenkt har kommet fra. Men, i dette øyeblikket av lys, som er den ytterste sannhet, ser vi at dette selvet – denne bevisstheten – er ingenting, akkurat slik som løgneren som fabrikkerte det er, og det faller til jorden uten liv.