Nøkkelen til alt

Forfatter: Norman Grubb Oversatt av: Ole Henrik Skjelstad

Originalens tittel: The Key to Everything

NØKKELEN TIL ALT

DEL I

Den troende som et kar for Gud

Under første verdenskrig mens jeg tjenestegjorde i den Britiske hæren så kalte Gud meg sånn ganske uten videre, selv om jeg hadde planlagt et annet livsløp, til å bli del av en liten uavhengig gruppe misjonærer som skulle til Afrika. Jeg var der ikke lenge før jeg begynte å kjenne på en veldig følelse av utilstrekkelighet.

Det var ikke det at jeg var lunken for Jesus; det var ikke det at jeg hadde vendt meg bort fra ham for å følge en annen interesse. Jeg var Hans tjener, og hadde satt alt inn på å vise Ham til mine Afrikanske brødre.

Utilstrekkeligheten jeg kjente i meg selv var først og fremst dette behovet for kjærlighet. Jeg følte tydelig når jeg var sammen med dem at jeg ikke hadde den kjærligheten som kunne bygge bro mellom mennesker. Sammen med behovet for kjærlighet gikk også behovet for tro – og med det behovet for kraft. Alle disse var lenket sammen.

Gjensvaret på det kristne budskapet virket å være like stort i Sentral Afrika som det var i USA. Men jeg fant snart ut at det var langt mer bekjennelse enn eiendomskap. Jeg begynte å si til meg selv: Gir vi Afrikanerne noe av verdi i det hele tatt? Overbringer vi bare et sett med moralregler? Eller liturgi, eller historisk tro? Har vi noe å bringe videre som virkelig kan forandre mennesker?

Deretter gjorde jeg spørsmålet personlig; Har jeg?

Mens jeg stilte disse spørsmålene så oppdaget jeg at når din tjeneste ikke fungerer så har det en tendens å forstyrre ditt personlige liv. Jeg fant meg selv, noe min kone var godt klar over, irritert hjemme på en måte som jeg ikke hadde vært tidligere – og kritisk til andre for å dekke over mine egne mangler.

Mens jeg tvilte, stilte spørsmål og søkte i Bibelen etter noen svar på mine tilkortkomninger fant jeg noen forbøffende svar. Noen av disse har rystet meg kraftig. De har fullstendig endret mitt ståsted og mine erfaringer.

Jeg vil ikke kalle de åpenbaringer, fordi de er basert på åpenbaringen som Ånden bærer vitne om.

Til å begynne med var innstillingen min at Gud skulle forbedre meg.

Vel, jeg er en som tjener Jesus Kristus, tenkte jeg. Jeg er frelst ved Hans nåde, jeg tilhører Ham. Jeg må be Gud om å gjøre meg til en bedre tjener av Jesus Kristus.

Jeg tenkte at Han skulle sende litt kjærlighet inn i hjertet mitt, litt tro, litt kraft, litt hellighet – og forbedre meg.

Jeg måtte lære på den smertefulle måten at selvforbedring både er en synd og en umulighet. Det kom som et betydelig sjokk.

Men selv om min ide om hvordan Gud skulle løse mitt problem var fullstendig feil, var min følelse av utilstrekkelighet en god ting. Den sendte meg til Bibelen. Og min første oppdagelse kom når jeg leste et av disse berømte versene i 1 Johannes: ”Gud er kjærlighet.”

Plutselig stod ”er” ut. Det som slo meg nå var noe tilsvarende dette: Det står ikke at Gud har kjærlighet, men Gud er kjærlighet. Hvis noen har noe, så er ikke det vedkommende. Det er bare noe som er en del av den personen, som om du har på en frakk eller har noe i lomma. Du har det bare, og du kan dele det med andre. Bibelen sier ikke at Gud har kjærlighet, men at Gud er kjærlighet.

Jeg ville aldri være i stand til å elske!

Kjærlighet er derfor ikke en ting som jeg kan ha. Kjærlighet er utelukkende en person. Gud er kjærlighet: Det finnes derfor ikke en eneste ren, selvoppfordrende kjærlighet i universet bortsett fra Ham. Kjærlighet er utelukkende en egenskap ved kun en person – og det er ikke Norman Grubb!

Det tømte lufta ut av meg. Jeg trodde jeg kunne få kjærlighet inngitt i meg, kanalisert inn i meg, og derfor ville bli mer kjærlig. Men jeg fant plutselig ut at Gud sa: ”Du kommer aldri til eie ett gram kjærlighet. Jeg er kjærlighet, ferdig med det.”

Kjærlighet er en person; en person som bare elsker – det er ikke meg og det er ikke du. Gud er kjærlighet, og derfor: kjærlighet er Gud som elsker.

Det satte i gang en helt ny måte å tenke på. Jeg begynte å sette dette i forbindelse med mitt behov for kraft. Og jeg fant plutselig et vers i det første kapitelet i 1. Korinterbrev som sier at Kristus er Guds kraft. Ikke at Kristus har kraft, men Han er kraft.

Atter en gang, jeg hadde trodd at kraft var noe som ville bli gitt meg og jeg ville bli en kraftfull tjener av Jesus Kristus. Jeg fant plutselig ut at kraft også er en person: Og at den personen er ikke meg, men utelukkende Kristus, som er Gud; det spiller ingen rolle om du kaller Ham Far, Sønn eller Den Hellige Ånd.

Så kom jeg til den tingen som alle kristne hevder de har. Enhver troende kristen aksepterer det faktum at han har evig liv. Han har det for seg at han har et liv som vil vare for alltid i Himmelen. (”Guds gave er evig liv gjennom Jesus Kristus vår Herre”)

Men jeg fant plutselig ut at evig liv er noe jeg aldri kan ha – for Jesus sa ikke: ”Jeg har liv å gi deg – men; ”Jeg er livet.”

Nok en gang hadde jeg funnet at noe jeg trodde jeg hadde – evig liv – er kun en person, og det er ikke meg. Jesus Kristus er det ”evige liv”.

Men, hvor passer jeg inn i alt dette?

Til slutt kom jeg til et utsagn som knyttet alt sammen og som avsluttet mine undersøkelser fordi det var så absolutt. Verset er Kolossene 3:11, hvor det står om troende i Kristus at ”Kristus er alt og i alle.”

Kristus er alt, ikke Kristus har alt.

Og hvis Kristus er alt, hva er det da igjen til meg? Ikke mye etter mine beregninger.

Jeg hadde trodd jeg var noe og at jeg kunne få noe. Jeg fant ut at Gud hadde tatt alt. Kristus er alt.

Deretter fikk jeg tak i sammenhengen: Kristus er alt, og i alle.

Da så jeg for første gang at den eneste grunnen for eksistensen av hele skapelsen er å romme skaperen. Ikke for å være noe, men for å romme Noen.

Så der demret det en viktig sannhet. Vi mennesker har en naturlig tendens til å betrakte det menneskelige selv som viktig. Men vi har gale ideer når det gjelder selve årsaken for eksistensen av selvet.

Et alvorlig vrangbilde har sneket seg inn i den menneskelige veven. Det er fordreiningen av egoet – av selvet. Selv om vi opplever at selvet er viktig, så viste alt dette meg at selvet er ytterst uviktig.

Det finnes bare et selv i universet som er virkelig viktig. Jeg vil nesten si at det kun finnes et selv.

Hvorfor? Fordi det er bare en person i universet som noen gang har sagt: ”Jeg er.”

Gud sa at det var Hans navn for tusenvis av år siden når Moses spurte Ham hva han skulle si når folk spurte: ”Hva er Guds navn?” (2. Mosebok 3:13-14)

Vi har blitt fortalt at ved enden av universets historie vil det være Gud som er alt i alle. Hva er det så som er igjen? Tanken er nærmest ikke til å holde ut.

Hvorfor vi er til

Det er kun en person, og den menneskelige skapningen blir satt inn i et levende fellesskap med denne Ene, slik at Han kan manifestere Seg selv og Sitt fullkomne liv og kjærlighet gjennom oss.

Hele skapelsen eksisterer fordi Ånd trenger en kropp der Han kan manifestere Seg Selv. Som skriften sier: ”Hele jorden er fylt av Hans herlighet.” De sier at Kristus steg ned ”slik at Han kunne fylle alle ting.”

Hvis Han fyller alle ting, så er alle ting beholdere av Ham. I dette ligger både høyden og den farlige dybden i menneskeheten.

Høyden er ganske enkelt dette: Skapelsens hvile kan romme Guds manifestasjon, vi kan romme Gud som en Person. En person kan ikke gi seg til kjenne gjennom noe annet enn en person. Du kan ikke ha fellesskap med en hund eller en stein. Du kan glede deg over underverket i et atom eller en vakker stein, men du kan ikke ha fellesskap med noen av disse tingene. Men, jeg kan ha fellesskap med deg fordi vi er av samme design.

Gud kan manifestere Sine underverk og Sin skjønnhet gjennom blomstene og trærne. Vi kan betrakte dem gjennom mikroskopet og teleskopet og undre oss – men vi sier ikke: ”Det er Gud.”

Det største underverk, personlighetens fremste uttrykk, er når vi kan betrakte et menneske og si: ”Gud er der.”

Avgrunnen, farene, ved menneskeheten er at personlighet betyr frihet. Intelligente valg er personlighetens fremste kjennetegn.

Derfor virket Gud å være i et stort dilemma når Han skapte mennesker. (Selvfølgelig var Han ikke det, fordi Han kjenner utgangen på alt.) Men det virket slik fordi menneskene Han skapte kunne snu seg bort og si: ”Takk så meget, men jeg ønsker ikke at du skal leve i meg.”

Det er akkurat hva som skjedde.

Vi gjør oss selv til vår egen gud, og ikke Gud. Vi lever våre egne liv. Og det er vårt store problem.

Det finnes ikke ett eneste problem i menneskeheten unntatt våre selv-reaksjoner, ikke et eneste.

Djevelen er ikke noe problem. Han ble tatt hånd om for 2000 år siden.

Naboen din er ikke ditt problem.

Omstendigheter er ikke ditt problem.

Det eneste problemet er dine reaksjoner.

Fordreid selv, et selv ute av takt; det er vårt problem.

Så snart vi vet hvordan vi skal håndtere det menneskelige selvet, og putter det tilbake der det hører hjemme, så har vi funnet livets nøkkel.

Det er det vi skal se nærmere på nå.

Del II

Du rett og slett tar imot

Fra evigheten av har det grunnleggende eksistert kun en person.

Dette er vanskelig å innse. Men dette er en gjennomgangsmelodi i hele Guds ord.

Gud var før alt. Han er begynnelsen og enden, alfa og omega.

Han er kjærlighet.

Hans skjønnhet er ufattelig.

Han er den allmektige.

Hvis det er slik, så er koblingen mellom Han og oss, de Han har skapt, en kobling som muliggjør at den Ene kan manifestere seg selv og gjøre seg kjent. Med andre ord; vår relasjon til Ham går ut på å være fylt av Ham på en slik måte at Han kan bli sett.

Derfor er den primære funksjonen til alt det skapte, levende eller livløst, å motta. Din grunnleggende funksjon, og min, er den samme – ganske enkelt å ta imot.

Dette blir i det stille demonstrert rundt oss hele tiden. Det framstår kanskje som klarest på våren.

Hvis trærne, blomstene og krattet ikke var i stand til å ta imot ville vi være omgitt av ørken. Disse tingene vekkes til live på grunn av deres evne til i det stille å ta imot solskinnet og fuktigheten som blir overøst dem. Hva de mottar bruker de. Men det å anvende følger etter det å motta.

I det Bibelske språk så kalles dette tro.

Bedre sett enn sagt

Ikke noe begrenset språk kan fullstendig uttrykke det ubegrensede. Derfor er forskjellige bilder nødvendige for å gjøre bildet komplett som omhandler vår relasjon til Ham.

Se på alle de gangene Bibelen kaller oss kar. ”Vi har denne skatten i jordiske kar slik at kraften kan være av Gud, og ikke oss.” Vi er ”kar, helliggjort, skapt for Mesterens bruk, gjort klar til enhver god gjerning.”

Nå ser du med en gang skjønnheten i denne illustrasjonen: et kar er et hult objekt som er lagd for å romme noe. Og Gud har skapt oss til å være kar.

Selvfølgelig, hvis Gud gjør oss til kar, så fyller Han oss. God holder ikke sin skaping for narr; hvis Han har skapt noe for at det skal fylles, så sørger Han for at det blir fylt.

Dette er vår mottagelighet. Hele ideen bak et kar er at det skal motta noe.

Nå, ha dette klart for deg: karet blir aldri vesken, og vesken blir aldri karet! Jeg legger til dette fordi vi mennesker er så stolte at ideen om at vi kan bli guddommelige lett kommer snikende. Det er blasfemi. Det finnes ikke noe slikt som egen-guddommelighet, bortsett fra Satan, denne liksom guden, og det vi deler med ham. Det guddommelige kan bo i det menneskelige og det guddommelige i det guddommelige. Gud har sagt: ”Jeg vil ikke gi min ære til noen annen.”

Dette er hovedbudskapet i vår illustrasjon av karet; vi er for alltid beholderen; Han er den vi fylles av. Det forholdet endrer seg aldri. Men, det er andre bilder som både Jesus og Paulus brukte for å gi oss et klarere bilde av vår stilling som mottagere.

Den mest berømte er den hvor Jesus sammenligner vårt forhold med et vintre og dets greiner. Nå får vi et vitalt, aktivt forhold. Vi begynner å se at bildet om karet bare er en del av sannheten. Et kar er en død ting og adskilt fra det som blir helt oppi det. Fra dette bildet kan du få det inntrykk av at vi bare er passive beholdere. Men, det er vi ikke.

Derfor ga Jesus oss bildet om vintreet og greinene. Gjennom dette blir våre øyne åpnet for hemmeligheten om universets union – det mystiske ved universet; hvordan to kan bli ett og allikevel forbli to.

I denne dimensjonen er den uutgrunnelig sannhet alltid uttrykt gjennom paradokser. Vi kommer aldri utenom fakta som tilsynelatende virker å motsi vanlig fornuft. I denne dimensjonen kan vi aldri fullt ut forstå sannheten gjennom våre sanser. Vår fornuft kan ikke lære oss det. Vi er nødt til å leve med motsetninger som ikke kan forenes, med fakta, som i vår forståelsesverden ikke virker logiske. Det er en god ting å anerkjenne dette, og lære oss å akseptere begge sider – begge sidene av å vite – i deres korrekte proporsjoner.

Denne illustrasjonen om vintreet og dets greiner er et av disse paradoksene. Den levende Gud, den levende Kristus og jeg blir faktisk en person og opererer som en person. Adskillelse er umulig. Den er opphevet. Vi opererer fullkomment, og for alltid, og naturlig som en person. Og allikevel forblir vi to!

Mysteriet vi lever i

To i en; en i to. Vi ser paradokset i vintreet og greinene, fordi, selv om vintreet og greinene utgjør en enhet, så sier Jesus at greinene må ”forbli i vintreet”. Selv om vintreet er livet og greinene dets kanal så gjør greinene ting. De anvender sevjen og produserer blader, blomster og frukt.

Men deres aktivitet er sekundær til deres mottagelighet. Det er her vi feiler. Vi gjør aktivitet om til en erstatning for mottagelighet. Resultatet av å gjøre denne feilen blir egeninnsats.

Paulus ga oss en annen illustrasjon: den som dreier seg om hode og kropp. Hode og kropp utgjør en organisme, ett liv.

Du kan ikke adskille hode og kropp. Mitt navn er Norman Grubb. Men, mitt hode er ikke Norman og kroppen min Grubb. Du kan ikke skille disse to.

Bibelen forteller oss det samme. For eksempel, 1 Korinterbrev 12.12 taler om Kristi kropp som Kristus. Verset sier: ”Som kroppen (kroppen er selvfølgelig de troende som er forent med Kristus) er en og har mange lemmer, slik er også Kristus.” Kroppen kalles Kristus – ikke hodet.

Vi er del av en levende organisme som er en oppsteget, prektig, perfekt i Kristus – den evige Kristus.

Vi er en del av Ham, allikevel forblir vi oss selv.

Selvsikkerhet er ikke sikkerhet

I dette forholdet er vi alle avhengige. På samme måte som kroppen er avhengig av hodet og hodet styrer kroppen så er vi den avhengige delen i unionen.

Og unionen blir aldri trygg før vi innser dette.

Derfor, før du har fått noen solide dunker i hodet og oppdaget ditt innbilske selv, så er du ikke trygg i din erfaring av unionen. Kanskje du har hatt mange dunker? De er det sunneste vi kan oppleve. Vi må bli trygge og ha riktig forståelse for å kunne være i dette fantastiske fellesskapet.

Han er Herren. Vi er medarbeidere. Vi er mottagere.

Vi har alle hatt en grunnleggende forståelse av livet er noe vi må leve, selv om vi er glade og takknemlig for at vi har Gud til å hjelpe oss. Selv om vi er et frikjøpt folk, innser vi ikke denne feilen; vi stoler i hovedsakelig på vår egen aktivitet.

I grunnen har hver eneste av oss tenkt: ”Vi er det utvalgte folk, la oss sette i gang med arbeidet.”

Det er grunnen til at vi leser om at Gud brukte lang tid på å trene opp sine tjenere i Bibelsk tid. Se på Moses. Få kan måle seg med hans innvielse. Han kastet vrak på posisjonen som ”Faraos datters sønn” og alle ”skatter i Egypt” og ”all syndens fornøyelse.” Og han gjorde alt dette for den mystiske Kristus som ennå ikke hadde kommet – fordi han ”aktet skammen over Kristus høyere enn alle rikdommer”, sier beretningen.

Men, det var dog en ting Moses ikke hadde gitt avkall på. Det var Moses.

”Lært i all Egyptens kunnskap”, godt trent, høyt utdannet, ”mektig i ord og gjerning” så syntes det for han at det ville være opplagt at Israelittene ville forstå at han var deres utvalgte utfrier, og han satte i gang med å utfri dem. Opprørt over å se en Egypter mishandle en av sitt folk slo han i hjel og drepte Egypteren.

Farao sendte politiet etter ham – og hva gjorde Moses så? Alt han hadde igjen var et par gode bein. Så han løp.

En frisk kropp er til gagn – men du trenger mer enn to gode bein for å bære deg gjennom livet for Gud! Moses hadde trodd han kunne gjøre jobben; nå forstod han at det kunne han ikke. Han kunne ikke finne Gud. Før han hadde brukt opp sine egne ressurser, ville Gud kun være en fjern person for ham.

Hvis du ikke har møtt veggen så vet du i grunnen ikke hvordan du kan finne Gud når du står overfor en krise. Du kan ikke finne Gud når Han har funnet deg. Han er der bare. Ånden må lære deg. Da sier du bare: ”Det er bra, Gud, fortsett.” Du er fullstendig nøytral.

Jeg tror på det å være fullstendig uærbødig overfor Gud! Det er å sette det litt på spissen, men det jeg mener er at mye av vårt fromme prek og ærbødige holdninger og språk ikke er noe annet enn et skalkeskjul for uærlighet. Guds menn, Guds fortrolige, Guds venner, snakket att og fram med Ham i et rett fram språk.

Men Moses, som alle oss, må lære at vi utfører ikke Guds arbeide gjennom egne anstrengelser og egen visdom.

Uslokkelig energi

Førti år senere var Moses i stand til å se det han ikke hadde vært klar til å se tidligere. Han så et merkelig objekt hvor han gjette sauer i villmarken. Det var en helt ordinær buske som brant. Men det merkelige var at mens han iakttok den så brant den ikke opp.

Det var der Gud viste Moses hvilken rolle menneskeheten skal spille; en helt vanlig buske satt i brann av Gud.

Men en mann må bli vanlig først. Moses, hadde ifølge seg selv, vært en høyst uvanlig kongelig buske, og Gud lever ikke i uvanlige kongelige busker. Da fikk Moses dette synet: Guds nærvær, Guds ord fra en vanlig busk – og mens den guddommelige brannen fortærer busken, så blir den tilført ny energi. ”Busken brant ikke opp.”

Det er nettopp det Gud gjør. Det guddommelige livet fortsetter å strømme inn, mens du deler det ut.

Det er mottagelighet: nøkkelen til sann menneskelighet. Da blir du aktiv!

Ingen er så aktiv som en kristen, fordi han er motivert av guddommelige ressurser, den guddommelige kraften, den guddommelige Personen. Vi må lære av våre harde slag å fjerne oss og anerkjenne Ham. Dette er en annen måte å operere på: motta Hans stemme, Hans planer, Hans ressurser. Da vender vi tilbake til situasjonen som tjenere, ikke sjefer.

Når du kommer til det punktet at du forstår at din grunnleggende funksjon er en kontinuerlig gjenkjennelse av Den Andre, så vil hele livet bli forvandlet.

Det er ikke et spørsmål om å hele tiden la Ham komme inn i livet ditt, fordi du har mottatt Ham. Men, det er gjenkjennelsen av En Annen.

En Annen er den som opererer

En Annen er den Personen som inspirerer bønnene og inngir troen og tenker tankene som farer gjennom hodene våre og som uttrykker Sin medfølelse gjennom våre hjerter og som setter våre kropper i aktivitet.

Så snart du har sett det, så vil du se at Han er den ubegrensede.

Da kan du legge deg tilbake og si: ”Dette er hva livet grunnleggende handler om: En Annen lever sitt liv i meg.”

Du har nøkkelen til alt.

Ethvert problem blir en mulighet. Enhver vanskelig utfordring blir en anledning til å nyte luksusen av å se Ham fri oss ut av den.

Og du ønsker slike øyeblikk velkommen.

DEL III

Ditt andre selv

Normal menneskelighet er bebodd av Gud.

Menneskelighet som ikke er bebodd av Guddommen er ikke-menneskelig. Kan du bevise det, sier du? Ja, det kan jeg. Jeg kan bevise det gjennom det eneste perfekte menneske som noen gang har levd på jorden.

Jesus Kristus var et ekte menneske. (Det er derfor jeg elsker å kalle ham Jesus, selv om han er Herren Jesus Kristus.) Han var Guds sønn, men hvis han omtalte seg selv som Guds sønn fem ganger, kalte han seg menneskesønnen femtifem ganger. Noe som betyr at han var et typisk menneske – en av oss.

Legg merke til hva Jesus sa hver gang noen utfordret ham på hvor kraften bak hans evne til å utføre mirakler eller hans autoritet til å si de tingene han gjorde kom fra. Hver gang svarte han, ”Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv.”

Med andre ord, hans grunnleggende selvbevissthet som menneske var at han var oppmerksom på at han var ingenting i seg selv!

Hans uttalelser om sin Far forundret ofte disiplene. Han kunne si, ”Jeg gjør det jeg ser Faderen gjør”, ”som jeg hører så dømmer jeg”, ”læresetningene mine er ikke mine, men er fra Ham som har sendt meg.” De undret seg over om han hadde noen uvanlige metoder for å kommunisere med sin ”Himmelske Far.”

Han viste disse utsagnenes sanne mening i noe jeg tror er den viktigste samtalen som noen gang er nedtegnet. Det var første gang ved hjelp av menneskelige ord at unionen mellom menneske og Gud ble avslørt. Den kom i den siste samtalen ved nattverdsbordet før han dro til Getsemane.

Han sa gjentatte ganger at han skulle dra til Faderen, men Ånden hadde ennå ikke kommet; derfor, et normalt menneske kunne bare forstå utvendige forhold – en person her, en annen der, hver person atskilt fra den andre.

Derfor når han snakket om Faderen så trodde disiplene at Han måtte være en eller annen slags skikkelse høyt oppe i det blå. Ganske desperate med en følelse av at Jesus var på vei til en person de ikke kjente kom Filip med følgende nokså fornuftige anmodning:

”Herre, vis oss Faderen og det vil være nok for oss.”

Med andre ord, ”Åpne himmelen og la oss få en kikk på denne Ene som du sier du skal gå til.”

Husker du Jesu svar? Han sa, ”Har jeg vært så lenge sammen med dere, allikevel kjenner du meg ikke, Filip? Han som har sett meg har sett Faderen. Hvordan kan du da spørre, ”Vis oss Faderen?”

Nå vil du muligens stoppe opp ved denne uttalelsen og si, ”Vel, sånn er Guddommeligheten. Han mente nok at navnene deres kunne byttes om – Far, Sønn og Ånd, og de kunne kalle ham Fader eller Jesus.”

Men, det var ikke det han mente, fordi det neste verset sier: ”Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i meg? De ordene jeg taler til dere taler jeg ikke av meg selv, men Faderen som bor i meg, Han er det som gjør det.”

Når Jesus sa at han gjorde det han så Faderen gjøre så var det ikke slik at han hadde et slags teleskop som så inn i himmelen, men at når Faderen ledet ham inn i forskjellige situasjoner og lot ham møte mange slags forskjellige behov så ville han vite at dette var Faderens kall til å gjøre noe og derfor gjøre det. Troens aktivitet.

Det samme var sant om ordene han talte. Han uttrykte tankene og ordene som Faderen tenkte og talte i ham.

Ser du nå den menneskelige tomheten og den guddommelige unionen? Det betyr allikevel ikke at vi ikke gjør noe.

Ingen var mer aktiv er Jesus Kristus! Men aktiviteten var sekundær til mottakeligheten.

Et fremstående kjennetegn ved Jesu liv var hans avslappende holdning. Han sa alltid, ”Jeg har kun det som Faderen gir meg.” Allikevel, hvilke ord han talte og hvilke gjerninger han gjorde!

Du skjønner, den avslappende holdningen er en normal menneskelig holdning, fordi et kar eier ikke noe annet enn denne evnen til å inneholde. Så, slapp av!

To, men en

Noen vil kanskje si, ”Vel, Jesus Kristus var en unik person. Kan vi si at vi er akkurat slik som Jesus Kristus?”

Ja, det kan du.

Kapitlet ender med at Jesus sier, ”Reis dere, la oss derfor gå.” Det ser ut for meg at når de gikk fra nattverdsbordet mot Getsemane så ville han gi dem nok en illustrasjon som kunne hjelpe dem å forstå hva han hadde sagt om seg selv og Faderen. De gikk gjennom en vingård.

”Se”, sa han, ”Jeg har vært greinen på min Far. Han har vært mitt vintre; Hans sevje har flytt gjennom meg og jeg har kun båret frukten.”

”Nå”, sa han, ”er jeg deres vintre og dere er mine greiner. Vi skal ha den samme type union som jeg har hatt med min Far, og uten meg kan dere intet gjøre.”

Noen år senere, som en tilfeldig ytring mens han diskuterte et annet emne kom Paulus med et storartet utsagn i 1. Korinterbrev 6:17 som avslører den sanne naturen til denne unionen: ”Den som er sammenføyd med Herren er en Ånd med Ham.”

Dette er det ekte selvet og grunnlaget for vår union: en ånd, ikke to ånder. Akkurat det samme som Jesus sa om seg selv og Faderen (”Jeg og Faderen er ett”), sier Paulus om oss.

Mange av livets mange misforståelser har sitt utspring i at vi har ikke vært i stand til å skjelne mellom sjel og ånd. Bibelen deler den menneskelige personligheten i tre deler (for alt er en treenighet). Den taler om ”hele din ånd og sjel og kropp” i 1. Tessalonikerbrev 5:23.

Legg merke til rekkefølgen: Ikke kropp, sjel og ånd – det er vår rekkefølge. Guds orden er ånden først: ”Jeg ber om at hele din ånd og sjel og kropp må bli bevart uklanderlig.”

For å gjøre dette kortfattet; ånden er setet for egoet; sjelen rommer følelser og fornuft.

Ånden er egoet, selvet. Gud er ånd og Han er det første egoet, det første selvet. Vi er ånder som Han er Opphavet til (Hebreerbrevet 12:9). Han er skaperen av kropp og sjel, men åndenes Far.

Inne i dette sentret – ånden – er der hvor du vet og elsker. Viten og kjærlighet – tanker og hjerte – er det virkelige selv, den virkelige personen. Det er der du uforanderlig lever.

Paulus sa i 1. Korinterbrev 2:11, ”Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske?” Den som vet inne i oss er vår ånd.

Vi kristne kjenner for eksempel Jesus Kristus. Hvordan kjenner du Jesus Kristus? Det kan jeg ikke fortelle deg. På et eller annet vis har du kommet forbi det punktet hvor du bare kjenner til denne personen, og nå er Han blitt virkelig for deg.

På samme måten så kjenner en person musikk, kjenner kunst, kjenner vitenskap.

Jeg forstår det, sier du. Jeg er på trygg grunn her. Viteren bare vet!

Det er ikke å oppgi en grunn, er det vel? Det er noe intuitivt inne i deg, og det er din ånd. Den er forskjellig fra fornuften.

Men, din sjel er mer utvendig. Det er slik du uttrykker din ånd.

Din tankeevne (din kunnskap) kommer til uttrykk gjennom fornuften. Men, fornuften kan endre seg. Den kan bli influert av alle mulige slags ting.

Hjertet ditt uttrykker seg gjennom hengivenhet, følelsene. Det er der du føler. Men, følelser kan endre seg – ganske forskjellig fra hjertets klare intensjoner. Vi sier, ”Jeg føler ikke for dette”, eller ”Jeg føler meg åndelig kald, eller død eller tørr”, og de er alle sjelens innbilninger.

Verken fornuft eller følelser er vårt virkelige liv, det som er dypt inne i oss.

Nå lever vi der vi elsker. Det er det Bibelen kaller hjertet. Det er ikke følelsene; det er livets byggeklosser, valgene, motivene som kommer til syne avhengig av hvilken de to åndene som er sammenføyd med oss – den falske egenkjærlige ånden, som blir kalt villfarelsens ånd, den som er i oss fra fødselen – eller den sanne selv-givende ånden, Guds Ånd, som blir kalt ”sannhetens Ånd”, den som erstatter den falske ånden i oss gjennom forløsning og gjenfødelse.

Vi trenger å lære å skille mellom sjel og ånd (Hebreerne 4:12). Vi trenger å nekte i vår ånd, vårt virkelige selv, å bli dominert av følelsesmessige reaksjoner eller fornuften – vår sjel.

Når vi har lært å skjelne og å disiplinere sjelens reaksjoner, da vil vi gjennom vår fornuft og våre følelser kanalisere Kristus, og vi blir ikke rokket av verdens aktiviteter som kommer i mot oss.

Men hvordan kan jeg gjøre dette? Sier du.

Du kan gjøre dette fordi ”Den som er sammenføyd med Herren er en Ånd med Ham.”

Bibelen avslører at Gud, som er ånd, er en usynlig person. Han vil alltid uttrykke seg selv.

Han viser hva slags person Han er gjennom Sin sønn; det er Guds sjel. Guds sjel er Jesus Kristus.

Synlig og usynlig liv

Slik er det med oss også. Vår ånd er vårt usynlige selv, og vi trenger å ha et utløp for vårt spesielle uttrykk. Dette uttrykket er vårt sjelsliv.

Og det er i vårt sjelsliv at vi er forskjellige.

I Ånden er vi udifferensierte. Du og jeg er akkurat den samme, for evig en person i Ånden. Du og jeg er en enhet.

Jeg lei meg på dine vegne, du kan ikke unngå meg. Fordi vi alle er en!

Men våre sjeler er forskjellige; du er veldig kvikk og jeg er treg. En person er forsiktig, en annen strålende. Forskjellighet er i vårt sjelsliv, med andre ord når det gjelder våre følelser og fornuft. Dette er de forskjellige uttrykkene for den innvendige ånden.

Nå kan du muligens si i ditt sjelsliv – gjennom dine følelser og fornuft – ”Jeg liker ikke den personen.”

Vi kjenner nærhet til noen personer og ikke med andre. Vi er bare lagd slik.

Men du trenger å bevege deg bort fra dine sjelstilknytninger (dine følelser) til den indre ånden av kjærlighet.

Dette med følelser er svært viktig, fordi alt for mange kristne lever et liv hvor de drar føttene etter seg med en følelse av fordømmelse og mislykkethet fordi de føler seg borte fra Gud, eller de føler seg kalde, eller de føler seg skyldige, eller de føler seg svak, og så videre.

De har ikke klart å skjelne mellom sjelens varierende følelser og åndens uforanderlige virkelighet – hvor Guds kjærlighetsånd er for evig vårt andre selv i vår ånd.

Hvordan kan jeg være kald når jeg har denne permanente ilden på innsiden – Jesus Kristus?

Beveg deg bort fra sjelsfølelsene og si, ”Nei, Han er her.”

Hvordan kan jeg føle meg tørr når jeg har en evig vannkilde på innsiden av meg – Jesus Kristus?

Ikke følelser, men virkelighet

Vi trekker oss tilbake fra våre sinnsbevegelser, våre følelser, til det virkelige kjærlighetssenteret – fordi ”Den som er sammenføyd med Herren er en ånd med ham.”

Et annet vers som samstemmer med dette, et vers som jeg alltid har syntes er så storartet, og som sannsynligvis er min favoritt i Bibelen, er Galaterne 2:20 hvor Paulus sier, ”Jeg er korsfestet med Kristus..

Det er ut med den gamle Paulus.

Så sier han, ”ikke desto mindre så lever jeg.”

Det er den nye Paulus i Kristus: et levende, tenkende, villig, følende, kjempende menneske. En virkelig person.

Men hør: så retter han på seg selv og legger til, ”allikevel ikke jeg, men Kristus lever i meg.”

Han kunne meget enkelt ha sagt, ”ikke desto mindre jeg lever og Kristus lever i meg” – som om Kristus levde nær ham eller rett ved siden av ham.

Det er poenget.

Han sa, ”ikke desto mindre, jeg lever – unnskyld meg, den virkelige jeg er ikke jeg i det hele tatt, det er Kristus.”

Med andre ord, ditt andre selv er Kristus. Det er ikke deg, det er Kristus. Det er to selv sammenføyd til ett; og det andre selvet er Kristus.

Det er derfor det er usynlig. Det er derfor det er latterlig å lete rundt omkring eller se oppover for å forsøke å finne Kristus.

Du prøver ikke å finne deg selv, gjør du? Uansett hvor du går, så er du der, er du ikke?

Uansett hvordan du føler det, så kan du ikke unnslippe deg selv.

Og ditt andre selv er Kristus, du kan ikke unnslippe Ham heller.

Jeg beklager hvis Kristus må gå der hvor du går. Men, det er egentlig Hans sak.

Ved Guds nåde har Kristus bundet seg til oss.

Er ikke det forbøffende? Du kan ikke rømme fra Ham.

Hvor du går, der går Han. Han er ditt andre selv; Han er ikke deg.

Du er du; Han er Han.

Du inneholder Ham; Han motiverer deg. Og du lærer deg kjennetegnene ved Hans iboende liv.

Han er den som lever det.

Du er Hans måte å uttrykke seg selv.

Å bli motivert av Kristus; det er det evige liv som vi som kjenner Ham allerede har påbegynt.

Nå trenger vi å undersøke, forstå og få på plass hvordan dette byttet av forhold har funnet sted. Hvordan har det seg at vi er evig atskilt fra Gud på grunn av synd? Hvordan kan vi ha en slik frimodighet at vi kan være fri, lykkelig, fortrolig, naturlige – ikke superduper ærbødige – men ordinære, vanlige mennesker; det som Gud mente vi skulle være?

DEL IV

Din nye ånd

Jeg tror på en sekulær Kristus. Jeg tror ikke på en religiøs Kristus.

Jeg tror at en av de store utfordringene med Kristenheten er at vi har plassert Kristus i en spesiell bygning for en spesiell anledning, med en spesiell form for tilbedelse, spesiell musikk, alt er spesielt.

Bli kvitt det spesielle; putt hendene dine i bukselomma og gå i dine gamle dongeribukser. Kristus er en sekulær person.

Hvis Kristus er ditt andre selv, så vasker Kristus opp.

Hvis Kristus er ditt andre selv, så irettesetter han ungene.

Hvis Kristus er ditt andre selv, så håndterer han regnskapet og passer forretningen.

Kristus er derfor en helt vanlig person.

Du er en helt vanlig person – det kan jeg forsikre deg om. Det er derfor jeg tror på en vanlig Kristus – fordi Han lever i vanlige mennesker!

Det er opplagt at menneskeheten har blitt atskilt fra Gud. Før jeg kan leve i den type fortrolighet med Gud som han ønsker for meg så trenger jeg å vite grunnlaget for denne typen forhold. Jeg trenger å vite min posisjon. Umiddelbart jeg er trygg på mitt fundament kan jeg glemme dette og gå i gang. Med en gang jeg er trygg på at veien under meg holder kan jeg selvsikkert fortsette min vandring.

Veien til fortrolighet

Det påfølgende er enkle fakta av åpenbaring (og vi kan følge logikken i disse, samt det tragiske men også det vidunderlige i dem):

Hva Bibelen kaller synd er, kort fortalt, uavhengige selv. Det skapte selvet var lagd for å inneholde og uttrykke Skapelsesselvet som er uegenkjærlighet.

I stedet, gjennom personen Lucifer, sannsynligvis den skapningen som er mest lik Gud, kom en ny og forferdelig livsform til syne: Et skapt selv som nektet å inneholde det uegenkjærlige Selvet til Gud, men valgte i stedet å leve for og ved seg selv. Lucifer var syndånden, egenkjærlighetsånden, selvsentrert, og all synd som mennesket kjenner til har sin opprinnelse i ham.

Skapelsesberetningen om mennesket i Edens hage forteller oss hva som skjedde med vår stamfar. Han var skapt for å inneholde Gud gjennom en levende union som ble symbolisert for ham gjennom tilbudet å ete av ”livets tre i midten av hagen.”

Men som et menneske med en fri vilje så kunne han ta en annen vei – egenkjærlighetens vei; som ble symbolisert gjennom det andre treet i midten av hagen – ”treet til kunnskap om godt eller ondt.”

Bedratt av løgnens ånd, Satan, mottok han i seg selv villfarelsens ånd i stedet for sannhetens ånd og ble et barn av Djevelen. Siden da har hele den menneskelige rase blitt født med denne selvsentrerte ånden i seg. Bibelen kaller den ”ånden som nå virker i ulydighetens barn.”

At vi alle er født under og lever under dette herredømmet er opplagt, for vi er alle av natur egoister og egenkjærlige. Hvert eneste åndedrag vi tar er derfor synd – fordi alt som er mindre enn Guds fullkommenhet er synd, og Guds fullkommenhet er fullkommen kjærlighet. Men en slik absolutt kjærlighet til Gud og vår bror er komplett umulig uten Gud som er kjærlighet levende i oss.

To problemer løst

Hva da har han som er kjærlighet, og derfor må frelse, gjort for å gjenopprette Hans tapte menneskehet tilbake til seg Selv?

Han iførte seg kjød for å grunnlegge en ny rase. I personen Jesus, Sin Sønn, steg Han inn i historien som en mann kalt ”den siste Adam”, Skaperen av den første. Etter å ha levd et fullkomment liv, noe den først Adam feilet i å gjøre, så identifiserte Han seg fullstendig med den falne menneskeheten ved å dø for oss. I den døden ble han så fullstendig identifisert med oss framfor hele Guds åsyn at Bibelen sier, ”Han gjorde Ham som ikke kjente til synd, til synd for oss.” Derfor døde Han. Gjennom å gjøre det avslører Bibelen at Han virket fram to uovertrufne forløsninger som var helt og absolutt nødvendige.

For det første så løste han Guds problem (eller heller, Gud løste sitt eget problem) ved å ta på seg selv forbannelsen av den brutte loven, og ble derfor gjort til en forbannelse for oss. Gjennom å utgyte sitt blod, Hans utøste liv, ble Han Guds ”nådestol”.

Gjennom dette kunne Gud både være rettferdig og rettferdiggjøre de ugudelige, og utrope alle troende i Jesus rettferdiggjort fra all urettferdighet, tilgitt, renset, stilt framfor Ham som om vi aldri hadde syndet. ”Vi ble gjort til Guds rettferdighet i Ham.” Brutt lov har konsekvenser. Det er lovens natur. Gud som forutså at vi alle kom til å bli lovbrytere, bestemte før tidenes morgen at Hans sønn skulle bli ”bli gjort til soningsoffer gjennom sitt blod ved tro.”

Hva Gud sa var den nødvendige soningen for synd, led Han selv. Det han selv led godtok Han. Hans godkjennelse er vår rettferdiggjøring (som skriften sier, ”oppreist for vår rettferdiggjøring”). Det som er godt nok for Gud er godt nok for oss. ”Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod, som gjennom den Evige Ånd, som var uten flekk og lyte, Han som ofret seg selv til Gud, rense vår samvittighet fra døde gjerninger for å tjene den levende Gud?”

For det andre, Kristi kors og oppstandelse løste vårt problem. For gjennom dette virket Han fram tilintetgjørelsen av den tidligere unionen mennesket hadde med Satan og erstattet dette forholdet med en ny union med seg selv.

Vårt problem er rett og slett at i vårt uforløste selv – vårt indre selv, vår ånd, er det en sammenføyning med den selvelskende ånden til Satan.

Som en følge av dette fulgte vi begjæret til sjel og kropp. Når våre kropper stimulerte ønsker i oss så tilfredstilte vi disse. Når våre sjeler rørte opp stolthet eller motvilje mot det, eller hat mot det, eller kjærlighet for det – så fulgte vi bare disse impulsene.

Vi ble styrt av våre sjeler og kropper.

Erstatning For Sjelsliv

Men når Kristus døde, så sies det at ”Han døde for synden en gang.” Det betyr at gjennom sin død, som vår stedfortreder, den siste Adam, så ble Han atskilt fra synd-ånden som hadde invadert den menneskelige ånden – akkurat på samme måte som hvem som helst andre blir atskilt fra sin ånd i døden. Og gjennom sin oppstandelse ble Han ”gjort levende ved Ånden.”

Med andre ord, sannhetens Ånd – Gud selv – knyttet seg til den siste Adam, og derfor sammenføyde seg til alle som gjennom tro vil akseptere sin rolle som deltagere i Hans død og oppstandelse.

Her har vi begynnelsen på den nye og endelige skapningen, når okkupanten ble nektet tilgang til den menneskelige ånd han gjennom svik hadde tilegnet seg; når den sanne eieren, den levende Gud, erstattet ham med Seg selv i alle som tar imot Jesus.

Dette er ikke Bibelsk teori. Dette er den mest kraftfulle og mest dynamiske begivenhet i hele den menneskelige historie.

Her er vår rett til unionen – til permanent fortrolighet – med Gud!

På søndags morgen sier du at din plikt er å gå i kirken. Men så får du en vindfull dag med snø, og du har ikke lyst å gå. Men, du går allikevel.

Hvorfor? Fordi dypt inne i deg har du til hensikt å gå. Du sier, ”Å, jeg føler ikke for å gå, men jeg går.”

Det er hele poenget. Nå har du forflyttet deg fra sjel til ånd.

Det samme gjelder for fornuften. Fornuften er den egenskapen vi bruker for å forklare ting, diskutere dem og snakke om dem. Gjennom disse nedskrevne ordene har jeg forsøkt å bruke min fornuft, som er mitt sjelsliv, til å forklare hva jeg hevder å vite. Jeg hevder å kjenne Jesus Kristus; jeg forsøker å gjøre meg forstått overfor deg – det er min fornuft.

Du skjønner sikkert at resonnementer kan variere. Det er derfor vi vil være ulike når det gjelder våre meninger og forklaringer – vårt sjelsliv – men allikevel være ett i Kristus – i vårt åndelige liv.

Jeg har alltid vært en som liker å undersøke ting. Jeg valgte filosofi kun som en hobby, og som en følge ble mine tidligere slutninger om Gud ordentlig rystet. Jeg sa til meg selv: ”Jeg er virkelig ikke lenger sikker på om det finnes en Gud.” ”Allikevel,” sa jeg ”jeg kjenner Ham og elsker Ham og har gjort det i mange år – men Han er allikevel kanskje ikke en levende person i det hele tatt!”

Min fornuft brakte meg tvil.

Min Ånd sa, ”Men jeg kjenner Han!”

Vet du hva jeg kom til? Jeg sa, ”Vel, hvis Gud er en stor illusjon, så er jeg en liten illusjon ved siden av Ham. Jeg elsker denne ”illusjonen”, det er alt.”

Du skjønner at jeg ønsket ikke å bli styrt av min fornuft – min sjel – fordi jeg hadde noe dypere, mer virkelig.

Selvfølgelig, etter hvert ble jeg tryggere i min sjel, eller fornuft, som så vel i ånds kjennskap. Vantro er troens råmaterialer.

Har vi dette klart for oss nå?

Konsekvensene av en brutt lov som vi tilslutt må lide for, slik det blir framstilt rett fram og ganske grusomt igjen og igjen i Jesu ord og Apostlenes skrifter, ble møtt av Gud selv i skikkelsen Sin Sønn. Hvis vi spør hvordan blodet fra en kan sone synden for alle, er svaret at det var Guddommen gjort til kjød sitt eget blod som ble utgytt.

Menneskehetens fangenskap, gjennom den iboende ånd av selvfokus, som ett hvert menneske er født med, ble avsluttet på korset!

Kristus, som vår representant, døde på grunn av det fangenskapet – synd-ånden; og igjen som vår stedfortreder ble Han oppreist fra de døde ved ”Hans Ånd som reiste Jesus opp fra døden.”

Derfor, denne forandringen av union fra den selvsentrerte ånden til ånden som er selvoppfordrende blir et virkelig og grunnleggende faktum i hvert eneste menneske som gjenkjenner og innrømmer dette behovet og mottar Ham som Herre og Frelser.

Din gamle ånd er erstattet med din nye Ånd!

Du ble styrt av sjel og kropp. Nå, som en frikjøpt person, er det Ånden – Hans Ånd i din ånd – som er herskeren over sjel og kropp.

Du møter kravene fra kroppens sanser, de forskjellige følelsene i sjelen som blir vakt til live av denne verden, kjød eller begjær, med forsikring om at den iboende Kristus er Herre.

Sjel og kropp blir derfor manifestasjoner av Jesus Kristus.

I dette ligger nøkkelen til å være en normal person – fri, lykkelig, fortrolig, naturlig – satt fri fra egenkjærlighetens ånd – inn i den grenseløse, kreative overstrømmende kraften fra den nye herskende Ånden som bor i deg: Hans Ånd.

Dette er i grunn nøkkelen til alt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s