Å marsjere til en….

Å marsjere til en annen trommeslager

Forfatter: Steve McVey Oversatt av: Ole Henrik Skjelstad

Originalens tittel: Marching to a different drummer

Å leve i den Gud gitte friheten vil uunngåelig føre til at du blir hetset av de selvrettferdige. Jesus havnet stadig i trøbbel fordi hans oppførsel ikke møtte forventingene til den religiøse gjengen som trodde at det var deres plikt å passe på at alle holdt sin sti ren. Når han nøt et godt måltid og et glass vin sammen med gode venner kalte de Jesus en ”storeter og vindrikker” (Luk 7:34).

Når han viste kjærlig omsorg for disse som ikke helt passet inn i den religiøse modellen kalte de ham ”synderes venn” – som er det gode gamle skyldig ved assosiasjon trikset. Jeg har til og med hørt mennesker antyde, tjue århundre senere, at det hadde vært noe på gang mellom Jesus og Maria Magdalena. Noe så idiotisk! Når Han gjorde noe iført Guds selvtillit så beskyldte de ham for å være arrogant (Joh 6:42).

Jesus beskrev den selvrettferdige religiøse gjengen som små barn som fikk hysteriske anfall og skrek: ”Vi spilte en sang på fløyta vår og du ville ikke danse! Vi sang en trist sang og du gråt ikke” (Luk 7:32).

Ingenting har endret seg. Dagens selvrettferdige krever fortsatt at de som bekjenner seg som kristne skal marsjere i sluttet rekke som en gjeng Nazi soldater. Men, det er ikke hva du er kalt til å gjøre. De av oss som følger Jesus marsjerer etter takten til en annen trommeslager.

De kan komme til å beskylde oss for å gå våre egne veier og de har vanligvis rett. Vi ser ikke på oss selv som personer som er blitt reddet fra en urettferdig verden for så å bli innlemmet i en verden av selvrettferdighet. Vår nådevandring er ikke en marsj i sluttet rekke som religiøse roboter. Vår vandring er en nådedans.

De kan håne oss hvis de vil, men vi er i en himmelsk trommemarsj ledet av faderen, sønnen og den hellige ånd. Høres det uærbødig ut? Bare i religiøse ører. De som er satt fri gjennom nåden har aldri blitt stilt ovenfor og vil aldri imøtekomme kravene til disse som egentlig i all hemmelighet gremmes over den monotone hverdagslige marsjen de kaller det kristne livet. De surmuler og freser over ideen om at et eller annet sted er det noen som kaller seg en kristen og har det gøy. De sammenligner frihet med synd, og det å høre om frihet fra nådevandrere produserer et bilde i deres sinn av jenter som har mistet alle hemninger på grunn av sin kristne frihet. Det er trist at de ikke skjønner poenget.

En venn fortalte meg nylig at han møtt en mann på et fly som spurte ham om han kjente meg. Når min venn bekreftet at det gjorde han så hadde mannen svart: ”Den broderen er sannelig fri!”. Jeg er ikke sikker på om han mente det som et kompliment eller en fornærmelse, men uansett så har han rett. Jeg har sonet min tid ved det som min venn Paul Walsh kaller ”St. Shawshanks” og jeg takker Gud for at jeg endelig ble løslatt etter å ha sittet inne i 29 år.

Forleden dag mens jeg besøkte King Sentret i Atlanta sammen med venner fra California så jeg disse kjente orden fra Martin Luther King inngravert på graven hans: ”Endelig fri! Endelig fri! Takk Gud den allmektige! Jeg er endelig fri!” Der var de – og takk Gud at vi ikke trenger å vente til vi er i himmelen for å kunne proklamere disse ordene.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s